Soloterror - ikke så solo som vi tror

23. OKT 2017 Benedicte Bjørnland Artikler

Angrepet i Stockholm fredag 7. april viste nok en gang at tilsynelatende enkle angrep utført med enkle midler kan gjøre stor skade og fremkalle frykt. Siden 2014 har Vesten sett en økning i terrorangrep utført av soloaktører. Det å utføre et terrorangrep alene, med enkle midler, har blitt løftet fram av terrororganisasjonene al-Qaida (AQ) og Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL) som en effektiv måte å ramme fienden på fiendens eget territorium.

Det finnes ingen profil på soloterrorister, men de deler mange felles kjennetegn. De fleste opplever en livssituasjon som skaper frustrasjon og sinne. De kan føle seg isolert, til tross for at de har familie eller venner. For mange oppleves livet som fylt av motgang, krenkelser og gjentatte nederlag. Kriminalitet og psykiske lidelser Nesten halvparten av alle soloterrorister har en bakgrunn preget av kriminalitet og voldsutøvelse. Soloterrorister har også en vesentlig høyere forekomst av psykiske lidelser enn medlemmer av terrorceller. Psykisk sykdom, dårlig tilknytning til arbeidslivet, dårlige økonomiske kår og en opplevelse av å være utenfor er faktorer som bidrar til å gjøre enkeltpersoner sårbare for radikalisering og rekruttering til soloterror. Kritiske livshendelser som samlivsbrudd eller tap av jobb eller inntekt i året før terrorangrepet kan være drivkrefter som påvirker intensjon og kapasitetsbygging.

Planlagte angrep Soloterrorangrep er ikke tilfeldige eller impulsive. De fleste soloterrorangrep er planlagt over noe tid. Soloterrorister er som regel heller ikke isolerte, til tross for at de utfører en terrorhandling alene. De opererer i tilknytning til, eller i randsonen av, allerede etablerte nettverk.

Terrororganisasjoner utnytter bevisst disse menneskenes sårbarheter gjennom propagandavirksomhet. Ved å hylle de som har gjennomført angrep tidligere, og gi løfter om frelse hvor taperne blir helter, presenteres en løsning på et ellers tilsynelatende mislykket liv. Politiske og ideologiske motiver kan bli brukt for å maskere den opprinnelige personlige frustrasjonen, som kan være ønsker om hevn og gjengjeldelse for opplevd urett. I sin propaganda tilbyr terrororganisasjonene en løsning på enkeltes behov for å straffe de ansvarlige.

Et funn fra forskning på soloterrorister er at frustrasjonen de agerer på i over 80 prosent av tilfellene er kjent for andre forut for angrepet. Oftest er andre klar over soloterroristens ideologiske standpunkt og tilhørighet. Familien er kjent med en soloterroristens frustrasjon og ideologiske tilhørighet. Selve angrepsplanleggingen kommuniseres derimot til jevnaldrende og venner og på internett i form av forumer eller chat.

Utfordrende forebygging En utfordring med å forebygge angrep fra soloterrorister er det varierte motivasjonsgrunnlaget som kan ligge i bunn. Det kan handle om politisk, religiøs eller ideologisk overbevisning, men også enkeltsaker og personlige motiver. Med andre ord handler det ikke kun om å forebygge trusselen fra ekstreme religiøse eller ekstreme politiske miljøer. Det handler også om å bygge kunnskap om selve fenomenet soloterror, spesielt hos aktører og institusjoner som kan bidra til å identifisere personer som har en bekymringsfull utvikling. For å bevisstgjøre publikum og relevante samfunnsaktører er videreformidling av varseltegn og indikatorer på radikalisering og intensjonsbygging viktig for å forebygge fremtidige angrep

Jo bedre vi forstår motivasjonsgrunnlaget til potensielle soloterrorister, og hvorfor de handler slik de gjør, jo bedre rustet er vi til å forebygge fremtidige angrep. I dette arbeidet er PST avhengig av et tett samarbeid med det øvrige samfunnet og at publikum viser årvåkenhet.